Hva skjer når man kan skape alt?

For drøyt tre år siden så KI-video ut som et bevegelig Escher-maleri. I dag kan en vanlig gaming-PC lage videosnutter av alt mellom himmel og jord — 2K, med lyd, generert lokalt på et grafikkort til under ti tusen. Tekst er allerede så godt som løst. Video og lyd er nesten der. Retningen er tydelig: vi er på vei mot at hvem som helst kan skape hva som helst.

Så hva gjør det med oss?

Den åpenbare bekymringen er at alle setter seg på hver sin tue med skreddersydd innhold. Tegnene finnes allerede — stadig flere populære serier har alternative slutter på YouTube, der favorittkarakteren vinner i stedet for det offisielle plottet. Stadig mindre delte kulturelle referanser vil antageligvis ikke styrke båndene i samfunnet.

Men la oss se nøyere på det eksemplet. En alternativ slutt betyr bare noe fordi den offisielle finnes. Folk som lager dem har ikke forlatt den felles historien — de kretser rundt den. Selv opprøret trenger en kanon å gjøre opprør mot.

Musikken har vist oss dette før. Da innspilt musikk ble tilnærmet gratis, forsvant ikke verdien den flyttet seg. Fra plata til konserten. Fra kopien til det øyeblikket som ikke kan kopieres, sammen med andre som var der. Film og TV står foran samme reise, antagelig mer brutal.

Så blir det ramaskrik og reguleringskrav underveis? Garantert. Og et Star Trek-holodeck i stua ville nok vært booket døgnet rundt. Mennesker er mennesker.

Men jeg tror knappheten bare bytter plass. Når innhold kan genereres i det uendelige, er det ikke innhold som blir verdifullt.

Alt kan snart skapes på bestilling. Bortsett fra at vi opplevde det sammen.