Verifisere, ikke spesifisere

Jeg hadde nylig en god samtale med Øystein Garnes i DNB om KI-assistert utvikling. Erfaringene derfra rimer med noe jeg ser flere steder: utviklerne har i økende grad tatt igjen produkteierne.

Før brukte utviklerne uker på en feature. Den tiden var i praksis produkteiernes tenketid — rom til å vurdere, erfare og beskrive neste steg. Nå er featuren ferdig på en brøkdel av tiden, og køen har snudd: det er ikke lenger utviklingen som venter på avklaring, det er avklaringen som ikke rekker å bli klok.

Og dette forsterker seg. Med KI-assistert utvikling settes hastigheten i økende grad av modellene selv — kvalitet ganger tokens per sekund. Produktet av de to er bokstavelig talt effekt, arbeid per tidsenhet. Og effekten øker hver måned.

Én mulig tilpasning er å flytte produktledelsen fra detalj til intensjon. I stedet for å spesifisere hver feature: beskriv hvilken verdi produktet skal realisere for brukeren, og hvordan man vet at den er nådd. Da kan utviklerne, når feature A er ferdig, lage en MVP av B, C og D mens de venter — og produkteier kan i større grad

Verifisere, ikke spesifisere.

Dette er ikke nytt. I Forsvaret har man drevet med oppdragsbasert ledelse — å lede på intensjon — i årevis, fordi høyt tempo og skiftende forhold endrer enhver plan fra det øyeblikket du passerer startlinjen. Man kan si at resten av samfunnet nå er der også. Forholdene endrer seg så fort at det viktigste du kan gjøre, er å formulere og kommunisere intensjonen tydelig — og gi folk mot og mandat til å handle på den.

Planen overlever ikke møtet med virkeligheten. Intensjonen gjør.