Genèvekonvensjonen er ikke luftvern

1. mars traff iranske droner to av Amazons datasentre i Emiratene. Et tredje anlegg i Bahrain ble skadet. Seks måneder senere meldte AWS at data som bare lå der, ikke kan gjenopprettes.

Forrige uke satte ukrainske droner Yandex-datasentre i Sasovo, Kaluga og Vladimir ut av drift. Måneden før angrep Russland datasentre rundt Kyiv, og rundt 100 000 husstander mistet internett.

Datasentre er blitt militære mål. Samme bygg kjører betaling, logistikk, kommunikasjon, offentlige tjenester og KI, for sivile og militære brukere samtidig.

I debatten hører jeg ofte at løsningen er å holde sivile og militære systemer adskilt, så datasentrene ikke blir lovlige mål. Det er riktig å gjøre. Men det beskytter ikke mot en motstander som allerede angriper strømnett og boligblokker. Og Iran brukte nettopp dual-use som begrunnelse: Bahrain-anlegget ble angrepet fordi (angivelig) Amazon støtter det amerikanske militæret.

Separasjon er god folkerett og god robusthet. Ett treff skal ikke slå ut både Forsvaret og sykehusene. Men den farligste setningen i denne debatten er «vi har holdt det sivilt, så vi er trygge».

Målverdien er rett og slett for høy. Regnekraft er blitt en strategisk ressurs på linje med energi. Den som har den, kan trene modeller, kjøre agenter i stor skala og sette vilkårene for andres tilgang.

Emiratene har tatt konsekvensen. Ifølge Reuters vurderer de å spre sitt planlagte KI-anlegg på 5 GW over hele landet, legge deler under bakken og bygge luftvern rundt.

Europa har lite å beskytte i utgangspunktet. Kapasitet i KI-datasentre i 2026:

• USA: ca. 35 GW – 78 % av verden
• Kina: ca. 5 GW – 11 %
• Europa: ca. 2 GW – 5 % Prognosen for 2031 er 255 GW i USA, 56 i Kina og 21 i Europa.

Norge har fortrinnene: fornybar kraft, kaldt klima og fjellhaller. Men vi bygger mest for andre. Narvik-anlegget på 230 MW skulle bli Stargate Norway. Nå skal Microsoft ha over 30 000 av Nvidias nyeste GPU-er der fra 2027. Vår nasjonale forskningsmaskin Olivia har rundt 450.

Tre spørsmål vi bør stille nå:

1. Hvor mye KI-kapasitet må vi selv kontrollere for at kritiske samfunnsfunksjoner skal virke i en krise?
2. Hvem beskytter datasentrene våre mot droner og sabotasje?
3. Skal Norge bare være vertsland for andres regnekraft, eller også eie sin egen?

Vi har tidligere lært hva prisen er for å være uforberedt på den harde måten. Det burde ikke ta en ny krig å lære det samme om regnekraft.