Verdens kanskje største flywheel økte akkurat hastigheten

28. september nådde Starship bane og deployerte 26 Starlink V3-satellitter. Ikke alt i testen gikk som planlagt, men nå begynner enda et av Musks store bets å bli virkelighet. De sendte 50t nyttelast i bane på én launch, hele Europa har hittil i år sendt opp ca. 70t til sammen.

Jeg tror ikke folk flest er klar over hva de bygger der borte. SpaceX produserer satellittene, skyter dem opp og selger forbindelsen. Starlink gir rakettene en enorm egen etterspørsel. Flere oppskytninger gir erfaring og mulighet til å få ned kostnadene, som igjen gjør det mulig å bygge ut mer.

Samtidig bygges KI og datasentre. Det er fortsatt en plan, men retningen er tydelig: kontroll over stadig mer av verdikjedene de selv er avhengige av.

SpaceX, inkludert xAI, investerte 18,4 milliarder dollar bare i andre kvartal. Tesla planlegger over 25 milliarder i år. Det er enorme summer, og en voldsom vilje til å satse på noe som ennå ikke er ferdig bevist. Til sammen styrer Musk alene ca. 100mrd+ USD investeringer - per år, og økende. Det er et halvt Norsk statsbudsjett!

Musk er omstridt, med god grunn. Men vi bør kunne diskutere skaleringen, risikoviljen og gjennomføringsevnen hos ham og teamene hans uten at det blir en diskusjon om alt annet han mener.

Har vi noe i nærheten å svare med i Europa?

Vi har blant annet IRIS²: 10,6 milliarder euro over flere år, med full kapasitet planlagt i 2030. Et viktig prosjekt, men jeg synes ambisjonsnivået og tempoet er altfor lavt. Hva har konkurrentene rukket innen den tid?

Vi har ASML, romindustri og flinke folk. Det er ikke der det stopper. Vi må gjøre det langt enklere å bygge kraft, fabrikker og datasentre, få kapital inn i store industrielle satsinger og gi selskapene et europeisk marked de faktisk kan skalere i. Det offentlige må også kunne være en stor kunde, og vi må akseptere at noen satsinger feiler.

Jeg tror vi undervurderer risikoen ved å være så forsiktige. Når konkurrentene bruker forspranget til å bygge enda mer kapasitet, blir det stadig vanskeligere å ta dem igjen.

Og dette handler om mye mer enn velstand. Det handler om autonomi i fremtiden. At vi også skal kunne definere hvordan verden bør være, og ha makt nok til at det betyr noe.

Hvis vi blir avhengige av andres teknologi, infrastruktur og velvilje, hvor fritt står vi egentlig når interessene våre ikke lenger sammenfaller? Vi kan ikke ta for gitt at den globale liberale verdensordenen varer evig, eller at vi alltid kan kjøpe det vi trenger på vilkår vi liker.

Noen er kanskje komfortable med å leve i et museum med helseforsikring. Det er ikke jeg. Særlig ikke hvis andre etter hvert bestemmer betingelsene for å bo der.

Thukydid formulerte problemet for rundt 2400 år siden:

“The strong do what they can and the weak suffer what they must.”

Jeg vil at Europa skal ha noe å si om sin egen fremtid. Da må vi få opp hastigheten.