Tilbake til koden

For rundt 8 år siden sluttet jeg mer eller mindre å kode selv. Jeg gikk over i andre stillinger med mer ledelse, strategi og arkitektur, og lot andre stå for det daglige utviklingsarbeidet. Det var både nødvendig og riktig der og da.

De siste månedene har jeg likevel begynt å kode igjen – denne gangen tett sammen med AI. Det har vært overraskende gøy. Litt som å finne fram et gammelt instrument og oppdage at kroppen husker mer enn man tror. Men samtidig har det utløst en litt uventet, nesten eksistensiell refleksjon:

Hva betyr det egentlig å “kode” når AI både foreslår, skriver, tester og etter hvert tar ansvar for stadig større deler av jobben? Når går man fra å være utvikler til å bli mer en orkestrator eller produkteier? Og hvor lenge er det jeg kan, fortsatt verdifullt?

Jeg leste nylig et veldig godt innlegg av Dan Shapiro (CEO i Glowforge) som traff dette ganske presist:

Han beskriver fem nivåer for hvordan AI tas i bruk i softwareutvikling – fra ren “spicy autocomplete” til det han kaller en helautomatisert “software factory”. For meg fungerte det som et godt rammeverk for å forstå mine egne tanker og progresjon.

Akkurat nå opplever jeg å ligge et sted mellom nivå 2 og 3:

AI som svært sterk pair programmer, kombinert med mer agentbasert arbeidsform. Mindre fokus på syntaks, mer på intensjon, struktur og arkitektur.

Det er ekstremt effektivt – men også mentalt ganske omveltende. Greit nok er det jeg selv gjør veldig greenfield, men selv tungvektere som Linus Torvalds snakker om det samme nå.

Dette reiser mange interessante og til dels vanskelige spørsmål, både tekniske og organisatoriske (dette er bare noen få av dem):

Hvordan endres utviklerrollen?

Hva skjer med arkitektur, kvalitetssikring og styringsmodeller?

Hva bør vi lære, avlære og re-lære?